---

Vi sitter på hver vår side av et langbord omgitt av fargesprakende matboder. Lunsjsultne trondhjemmere står i kø foran de små lukene midt i Lager11, den nye mathallen på Sluppen. Den kalde betongen er forvandlet til varme, grønne vegger. Over oss henger små, glødende lyspærer som et magisk teppe over en eller annen musikkfestival.

Den unge damen med lyst, langt hår foran meg er kledd i sort dressjakke. Det vennlige ansiktet småprater om hvor godt hun liker streetfood-konseptet mens hun prøver å manøvrere steambunen fullstappet av and og rødbeter. Jeg avbryter sånn passe høflig.

– Hvor lenge har du jobbet i Kjeldsberg Eiendomsforvaltning nå?

– Det blir vel rundt 3 år nå. Ja, 3 år i desember.

Hun gløtter, kanskje ubevisst, i retning KEF-bygget som ligger en 4 minutters spasertur bak de tykke veggene.

– Og hvordan havnet du der, egentlig?

Hun skynder seg og tar en ny bit av lunsjen, skyller ned med en slurk av vannglasset og retter seg opp i ryggen.

Jeg spisser ørene.

– Okei, her er historien. Jeg har alltid vært interessert i eiendom og hadde i flere år jobbet som eiendomsmegler. Etter hvert fant jeg ut at jeg ønsket en litt annen jobbhverdag. Samtidig kunne jeg tenke meg å være med i flere prosesser rundt eiendommene – ikke bare selge dem. Jeg begynte å tenke tanken på videreutdanning, men du vet…

– Vet hva?

– Utdanning koster jo både mye tid og penger.

– Så da forkastet du hele ideen?

– Ja, jeg gjorde det – og søkte meg hit. Jeg hadde lenge sett på Kjeldsberg som et attraktivt arbeidssted. Det er jo et stødig konsern med godt rennommé som har utviklet mye spennende innen eiendom. Vi sitter jo i faktisk midt i ett av dem nå.

– Her?

– Ja, Lager11 er Kjeldsberg sin eiendom, og KEF forvalter det.

– Aha.

Vi lar begge blikket raskt streife rundt i det store lokalet. Jeg nikker, mest for å bekrefte min egen beundring.

– Men fortell mer om historien din i forvaltningsselskapet.

– Jo, så jeg gikk altså fra eiendomsmegling til stillingen som boligforvalter i KEF. Ganske raskt merket jeg at jeg hadde behov for enda større utfordringer. Derfor gikk jeg til lederen min for å høre om det fantes muligheter for å utvikle seg videre i selskapet.

– Og det var… Etter 6 måneder?

– Ja, he-he. Men jeg tenkte at det var bedre å spørre når jeg kjente så sterkt på det. Og lederen min forstod meg. Hun var faktisk veldig positiv. Hev seg rundt og snakket med lederen sin, og…

Hun tar en ørliten pause mens hun fordøyer tankene.

– Ja, jeg hadde ikke forventet så kort vei fra spørsmål til handling. Så da jeg fikk tilbudet om å ta masterutdanningen via KEF etter å ha vært her i så kort tid, ble jeg ordentlig overrasket. Og selvfølgelig veldig glad.

Uredd ferskis

Jeg er nysgjerrig på hvordan det er å være ny blant eiendomsforvaltere, utviklere og IT-ingeniører i Kjeldsberg Eiendomsforvaltning. Hvem er folka som jobber i KEF?

– Det kan jo virke som det er en traust gjeng som jobber her. Det er ingen hemmelighet. Men du skulle bare visst hva som skjuler seg bak! Herlighet, hvilken kompetanse hver og en av dem sitter med. Det er så imponerende.

Jeg merker at jeg sitter og gransker øynene hennes. Undrer på hvordan Kristine passer inn. I løpet av den lille timen vi har snakket sammen, finner jeg ikke så mye som minner om trausthet i den livlige personligheten.

– Hvor lang tid tok det før du følte deg som en del av gjengen?

– Du, det gjorde jeg med én gang!

– Jaså?

– Jeg var jo ganske spent og lurte på hvordan det skulle bli å jobbe her. Lurte på om jeg måtte forandre meg for å passe inn i et så «satt» og mannsdominert miljø. Men det har jeg verken gjort eller følt behov for å gjøre. Og de andre er seg selv, de også. Vi funker bra sammen.

Hun stopper litt opp, før hun fortsetter:

– Men jeg har kanskje gjort et par ting som har kommet litt overraskende på de andre, da.

– Nå ble jeg nysgjerrig. Fortell!

Hun fniser og ser ned, før hun løfter blikket og smiler bredt.

– Jeg hadde vel jobbet der i 4 måneder da jeg fikk lyst til å sprite opp stemningen litt. Så jeg dro på meg et T-Rex-kostyme og tuslet til jobb, da!

– I et dinosaurkostyme?

– Ha-ha. Ja, en sånn heldrakt. Og så stilte jeg meg bak noen store planter i gangen mellom kontorene. Noen av kollegaene mine skvatt til ganske kraftig, he-he. De fikk nok litt annet å snakke om i lunsjen, ja. Det er viktig å være leken. Man blir ikke barnslig av den grunn.

– Nei?

– Selvrespekt, det skal man ha. Men har du det litt gøy på egen bekostning, blir folk fort litt løsere i snippen. PC-mappa mi med dinosaurmotiv fungerer ofte som en icebreaker i kundemøter, den.

Jeg gløtter ned på bordet og legger merke til dinosaurer som glitrer, både på nøkkelknippe og pengepung.

– Hvor kommer fascinasjonen din for dinosaurer fra?

Hun kniper igjen munnen for å ikke la and og rødbeter drysse ut før hun svarer:

– Jeg ble bare aldri voksen.

Pionéren Kristine

Investering i ansatte er langt fra noe nytt fenomen i Kjeldsberg Eiendomsforvaltning. Så hvorfor ble Kristine ble så overrasket over tilbudet om masterutdanning? Dinosaur-stuntet var kanskje ikke det avgjørende momentet – eller var det…?

– Dette er første gang noen her får tilbud om noe så omfattende som masterutdanning gjennom jobb. Altså, KEF har alltid flere lærlingplasser og gir drøssevis av kursing og sertifiseringer, – og – men aldri før har noen fått dekket et 3-årig utdanningsløp. De betaler for alle studieutgifter, pluss at jeg får betalt permisjon når det er forelesninger og studiesamlinger. Jeg føler meg enormt verdsatt som menneske.

– Det forstår jeg.

– Og så synes jeg at det sier mye om dem – at de er villig til å satse så mye på en nyansatt.

Hun smiler og får et stolt drag over ansiktet. Tar så den siste biten av den dampede bollen med crispy duck, og fortsetter:

– Det er artig at de viser at de vil ha meg med på laget i lang tid fremover. Det er jo så mange mannfolk her. Da føles det ekstra kult at de ønsker å satse på meg som ung kvinne, og at de vil ha meg inn i kjernevirksomheten.

– Ja, det er kult. Hvorfor tror du at de ville tilby deg masterutdanningen?

– De oppfordret meg fra dag én å komme med innspill til forbedringer. Det gjør de til alle nye. KEF er veldig sånn, de søker alltid forbedringer og setter pris på et nytt blikk.

– Har du kommet med noen forslag, da?

Kristine humrer.

– Jeg er ikke akkurat den som brenner inne med meningene mine, nei. Derfor har det også vært veldig deilig for meg å være trygg på at her er det fritt frem å komme med forslag.

– Så de har satt pris på innspillene dine, da?

– De har gitt uttrykk for det, ja.

Jeg vurderer frem og tilbake om jeg skal stille det siste spørsmålet. Vet jeg ikke burde, men klarer ikke å la være.

– Kommer du til å bli her?

– Altså, du drar ikke fra et sted der lederne ser deg, tror på deg og gir deg alle disse mulighetene som jeg har fått. Straks jeg gikk inn døra her første gang, fikk jeg følelsen av at «det er her jeg vil være».

Svaret kom lynkjapt. Så drar hun på smilebåndet.

– Og så får jeg ha pulten full av dinosaurfigurer.

---